|

Atlas Mountains

Tags: , , , , , ,


Morocco is a wonderful destination, and I combined it with a hike in the Atlas Mountains and the highest summit Jebel Toubkal (4167m). This trip report is in Norwegian language only.

Det er noe helt spesielt med nasjonstopper. Det er liksom ikke bare nok et kryss i boka, men ofte et drøss av nye opplevelser som følger med på kjøpet, og ikke minst, et møte med fremmede kulturer. Det å nå toppen blir bare en liten og nesten ubetydelig del av den totale opplevelsen, og veien til målet er ofte mye mer interessant en selve målet. Så også med Jebel Toubkal i Atlasfjellene i Marokko.

Jeg har hatt hundrevis av flygninger til utlandet de senere år, men aldri på et charterfly. Den rekorden var nå på tide å bryte, om noe motvillig. Men prisen tur/retur Agadir til bare 1450 kr var en drømmepris jeg ikke kunne la gå upåaktet hen. Jeg prøvde også å rekruttere noen reisepartnere (bl.a. via Fjellforum) men en ukes forvarsel ble nok litt i minste laget. Så det ble til at jeg reiste alene, som så mange ganger før. Her følger beretningen om min lille uke i Marokko og Atlasfjellene:

Dag 1 / 29.mars (Oslo - Agadir)


Jeg har nå alltid syns at sydenturister er et underlig folkeslag, men utifra statistikker å dømme er det vel heller jeg som er avviket fra normalen. Det var derfor med litt spenning i luften jeg gikk ombord i charterflyet Oslo-Agadir. Ville jeg føle meg fremmed blant erfarne sydenfarere? Ville de se på meg som en novise, en som aldri har vært i syden før, og som nå mutters alene var ute etter en ukes fyllefest på stranden? Ville de klappe i hendene når vi landet? Ja her var det en rekke sosiale skikker og normer å stifte bekjentskap med.

På flyet havner jeg ved siden av en overvektig kvinne i slutten av 20-årene. Hun skal sikkert ned og ha seg med en ung marokkaner, tenker jeg. Vi har heller lite å snakke om, så jeg faller raskt i søvn.

”Prepare for landing”, støyer det gjennom høytaleranlegget på flyet. Jeg våkner umiddelbart, og banner nesten høylydt over at vi har passert Atlasfjellene, uten at jeg fikk sett noe fra min glimrende seteposisjon på flyet. Det er ingen applaus eller øredøvende jubel, idet vi lander på den lille flyplassen i Agadir. Egentlig forløp hele flyturen seg som en helt ordinær ruteflygning. Vinterbleke og stressede nordmenn stormer ut av flyet og igjennom passkontrollen. Visum utstedes på flyplassen, og er en enkel formalia for oss europeere. Ute av terminalbygget følger jeg strømmen av nordmenn i retning Apollo sine busser. Jeg blir først avvist av den søte kvinnelige reiselederen ettersom jeg bare har en reise av typen kun-fly, så jeg blar opp 100 dirham for å komme med. Bussen stopper ved flere hoteller, og jeg velger litt tilfeldig å hoppe av ved ett av dem. Jeg tar frem Lonely Planet og prøver å finne frem til et billig sted. Det tar meg over en time å gjøre meg kjent i de navnløse gatene, og finne et ledig og billig hotell i bydelen Nouveau Talborjt. Ikke akkurat behagelig i den trykkende varmen, med 20 kg på ryggen og med flere irriterende selgere/svindlere diltende hakk i hæl. Men slik er livet som backpacker uten trygghet i form av et reservert hotellrom. Man blir rimelig eksponert for kommisjons-haier i en sådan stund. Best å bare overse dem.

Etter å ha sjekket inn usett på det skitne og illeluktende rommet på Hotel Canaria (80 dirham), kjøper jeg en bussbillett med CTM til Marrakech (90 dirham), slik at jeg er sikret et sete til neste dag. Deretter bærer det rett ned til sandstranden for å dyppe stortåa i det iskalde havet. Kvelden i Agadir tilbringes ikke sammen med berusede charterturister, men heller på en lokal kafeteria blant fotballelskende muslimer med en felles interesse, engelsk fotball på tv. Her drikkes det te i store mengder, samt en og annen øl.

Dag 2 / 30.mars (Agadir - Marrakech)


Den nye busstasjonen i Agadir er nesten tom for både busser og mennesker. Har taxisjåføren brakt meg til feil sted? Neida, bussen kommer, og jeg stiger ombord. Av ren tilfeldighet havner jeg i nabosetet til den eneste utlendingen ombord i bussen. I løpet av den 4-5 timer lange bussreisen til Marrakech, passerer vi både fjell og tørre stepper. For mange millioner år siden var dette landskapet faktisk en del av Nord-Amerika. Men platen rev seg løs, og i sin drift østover støtte det på Afrika. Den voldsomme kollisjonen mellom to plater dannet det vi i dag ser av Atlasfjellene.

Bussturen var lærerik på mange måter. Jeg får bl.a. mange tips fra den fastboende engelskmannen, som nå er på vei til Casablanca. Jeg hopper imidlertid av i Marrakech, nesten litt skremt av alle turisthistoriene han forteller om dette stedet. Ute av buss-stasjonen møter jeg på de sedvanlige taxiene som skal ha ti ganger høyere pris enn vanlig taksameter. Best å bare ta til fots til jeg kommer til et område hvor jeg har et mye bedre forhandlingsgrunnlag. Det ender opp med at jeg likegodt rusler hele veien til bydelen Medina (40 minutt inklusiv drikkepauser). Her ligger severdighetene og billighotellene som perler på en snor. Heldigvis får jeg rom på det første hotellet jeg oppsøker. Svetten renner i strie strømmer mens jeg sjekker inn på Hotel de Foucauld (250 dirham). Resepsjonisten ser underlig på meg, og lurer sikkert på om jeg er syk.

En dusj er det første jeg trenger før jeg rusler en tur til Djemaa el-Fna, en gigantisk plass midt i hjertet av Marrakech med eksotiske markeder og et yrende folkeliv. Selv om jeg har sett mye av tilsvarende markeder i Asia, er det ingenting som kan måle seg med dette. Settingen er også helt unik med de snøkledde Atlasfjellene ruvende i horisonten. Dette må bare oppleves!

Dag 3 / 31.mars (Marrakech - Imlil)


Jeg står opp tidlig for å komme meg til landsbyen Imlil i Atlasfjellene. Etter å ha hørt flere skrekkhistorier om andre som har hyret taxier fra 500 til 700 dirham for den 65 km lange strekningen fra Marrakech til Imlil, velger jeg i stedet systemet med felles taxi, dvs som alle andre marokkanere. Men det har sin pris det også, i form av kjedelig ventetid. Først tar jeg en liten taxi (10 dirham) fra hotellet og til Bab er-Rob i Marrakech, hvor alle langdistanse-taxiene holder til. Der stiger jeg ombord i en maxi-taxi (20 dirham) til Asni. Men det går nesten en time til denne blir fylt opp og vi kommer oss av gårde. I Asni skal jeg liksom bytte til en annen maxitaxi, men blir i stedet utsatt for svindel (dog av en snillere art). En hyggelig mann forteller meg at den røde maxitaxien ikke kommer før om ca en halvtime, og jeg følger ham til en kafé for å vente og spise litt mat. Det går ikke lange stunden før han tar frem smykker etc for salg, og han blir etter hvert svært pågående. Flere av hans venner dukker også opp for å selge meg smykker og dårlige kart over Atlasfjellene. Her sitter jeg altså ganske bundet midt i et lite måltid, med disse idiotene rundt meg. For et mas. Det ender opp med at jeg kjøper et smykke, prutet ned fra 500 til 100 dirham. Tydelig misfornøyd med handelen, og innforstått med at det ikke er mer penger å hente fra denne kjipe nordmannen, sender han meg rett bort til en gammel Mercedes stasjonsvogn. Den røde maxitaxien var tydeligvis en bløff, og bare ett påskudd for å holde meg tilbake en halvtime i Asni for å kjøpe smykker. Mercedesen derimot går til Imlil så snart den er fylt opp. Jeg betaler 20 dirham og det tar ikke lang tid før den er overfull. Jeg deler ukomfortabelt baksetet med 4 muslimske kvinner, hvilket ville vært meget uanstendig i en del andre muslimske land. Men enda verre er det at 3 stk sitter i passasjersetet og 2 stk i førersetet. Føreren sitter altså oppå en passasjer. Alt har sin pris som nevnt.

Det tar ikke lange stunden før vi ankommer Imlil. Til en samlet pris av 50 dirham fra hotellet mitt i Marrakech og helt til Imlil, har jeg gjort en glimrende handel. Men så har det også gått med minst 3 timer, mer enn dobbelt så lang tid som en direkte taxi. Men jeg hadde aldri noen planer om å starte vandringen før neste dag uansett, så jeg hadde egentlig massevis av tid på å komme meg til Imlil. Jeg sjekker inn på Hotel Aksoual (80 dirham) og nyter resten av ettermiddagen og kvelden i landsbyen, som for tiden har skikkelig vårstemning i luften, med vakre fargerike planter og fruktblomstrende trær. Jeg provianter også noe mat og snacks for de påfølgende dager i fjellet.

Dag 4 / 1.april (Imlil – Toubkal Refuge)


Jeg står opp tidlig for å komme i gang med den 10 kilometer lange vandringen fra Imlil (1740m) til Toubkal Refuge (3210m). Mens jeg gladelig gjør opp for meg etter frokost, er det litt verre med 4 israelere på samme hotell. De insisterer at frokosten kun skal koste 5 dirham og ikke 25 dirham (som jeg har betalt, og som også står oppført i prislisten). Jeg er godt kjent med denne problemstillingen fra tidligere reiser i India og Nepal. Israelske backpackere har et svært dårlig rennomé, og flere hoteller og gjestehus i bl.a. India nekter nå å ta imot unge Israelere. Og det er ikke ufortjent, ei heller noe slag av rasistiske undertoner i dette. I Annapurna Circuit for eksempel nekter den hasjrøykende ungdommen å betale for annet enn Dal-Bhat (middag), og krever gratis overnatting. Snyltende gratispassasjerer har jeg lite til overs for, spesielt ikke når vertskapet er fattige folk i et fattig land, som jo Nepal og Marokko er. Min sleng kommentar ”Agree price before you eat, and not after”, faller i heller dårlig jord blant israelerne, med mørke suspekte blikk over skulderen om en mulig nazi tilhørighet. Det ender heldigvis med det, uten at jeg trenger å redegjøre for mitt politiske ståsted, at jeg faktisk er mye mer Israel vennlig enn de venstrevridde journalistene i Akersgata, som betingelsesløst støtter palestinernes sak.

Jeg går gjennom gaten i Imlil (1740m) inntil jeg kommer til en bred esel-sti i enden av landsbyen. Denne fortsetter oppover dalen og etter hvert bratt opp i fjellsiden på høyre hånd. Rett før landsbyen Aroumd (1960m), kommer stien inn på bilveien igjen. Fra Imlil kunne man egentlig bare fulgt grusveien helt til Aroumd, men dette alternativet er litt lenger til fots. Fra Aroumd fortsetter jeg langs veien en halv kilometer, før en sti tar meg ut i et steinete og tørt elveleie. Så krysses elven, og stien fortsetter opp langs fjellsiden på venstre hånd. Etter hvert krysser man elven igjen rett før den lille landsbyen Sidi Chamharouch (2310m). Her er man ca halvveis, så jeg setter meg ned og kjøper en cola. Jeg kommer også i snakk med et ungt par fra London. På samme måte som meg er de selvstendige, uten guide og bærehjelp, mens de fleste andre ser ut til å være i guidete grupper. Esler går i skytteltrafikk med turistenes bagasje. Jeg antar at bortimot 100 stk er på vei oppover dalen, men en del av dem er heldigvis kun på dagstur fra Imlil. Så jeg bekymrer meg ikke altfor mye om manglende reservasjon på hytten.

Stien fortsetter bratt opp fjellsiden til høyre for landsbyen. Så blir det mindre bratt innover dalen. Når 3000m passeres, fortsetter stien delvis på snø. Jeg ankommer hytten etter 4 timer og 15 minutter fra Imlil. Det er egentlig 3 hytter her, men kun 2 av dem tilbyr overnatting. Den nederste er en helt ny privateid hytte, og jeg blir så imponert over standarden at jeg likegodt sjekker inn her (80 dirham). Rett bakenfor ligger Toubkal Refuge, drevet av den franske fjellforeningen, med 80 sengeplasser og omtrent på samme størrelse som den nederste hytten. Det betyr at den totale sengekapasiteten er på ca 150. Mer enn nok på denne tiden av året, men sannsynligvis ikke alltid tilstrekkelig i høysesongen (Mai-Sep). Så da bør man nok reservere plass et par dager i forveien.

Jeg blir sittende noen timer utenfor hytten i den varme solen, for å tørke svette klær og sko. Solen forsvinner bak fjellet i firetiden, og det blir raskt kjølig både ute og inne. Heldigvis har jeg en varm dunvest som gjør nytten. Andre benker seg inne i den store stuen med pledd over seg. I syvtiden blir det servert middag, nasjonalretten Tajines (50 dirham), til de ca 20 gjestene på hytten. I den andre hytten (Toubkal Refuge) ser det ut til å være litt flere gjester. Resten av kvelden byr på sosialisering med vertskap og gjester, før de fleste går til ro i nitiden.

Dag 5 / 2.april (Jebel Toubkal – Marrakech)


Hele hytten vekkes til frokost litt før kl 06:30. Selv spiser jeg et brød fra i går, før jeg pakker og gjør meg klar. Stegjerna tar jeg på meg rett utenfor hytta, og deretter beveger jeg meg opp bratthenget bakenfor hytten. Det er en god sti i snøen så stegjern er strengt tatt ikke nødvendig denne dagen. Men jeg beholder dem likevel på for å ha bedre feste i den harde snøen. Etter bratthenget fortsetter man inn i et lite dalføre med behagelig stigning. Etter hvert ser jeg et markant skar i det fjerne (Tizi n’Toubkal), og stien har retning mot dette. Jeg passerer flere andre på vei til skaret, og når jeg ankommer dette i ca 3940m høyde, har jeg bare 2 stk foran meg. Her tar jeg av stegjerna og svinger til venstre oppover den brede nordøst-ryggen av Jebel Toubkal. Denne ryggen er ganske slakk, og jeg følger stien delvis på snø og delvis på grus og stein. Vinden tiltar i styrke, og jeg er glad jeg er godt kledd i den iskalde vinden. Etter drøye 2 timer fra hytten ankommer jeg den lett synlige pyramide figuren på toppen av Jebel Toubkal (4167m). London-paret fra i går er der også, så vi tar bilder av hverandre og nyter utsikten i alle retninger. Himmelen er helt blå, men syns-rekkevidden er begrenset av dis og støv fra Sahara ørkenen. London-paret ser ut til å fryse, og forlater toppen etter få minutter, og da har jeg hele toppen for meg selv. Det tar 20 minutt før jeg selv starter returen. Vel nede i skaret bestemmer jeg meg for å traversere bort til nabotoppen. Det tar meg en liten halvtime ekstra, og fra laveste punkt i skaret måler jeg nabotoppen til 70m i primærfaktor.

Etter en halvtimes matpause forlater jeg nabotoppen og begynner nedstigningen. Jeg treffer flere andre på sin vei oppover, og jeg estimerer at bortimot 40 personer forsøker seg på toppen denne dagen. Langt flere enn jeg hadde drømt om i mine villeste fantasier. Etter det jeg hadde hørt fra andre, skulle jeg liksom ha fjellet nesten helt for meg selv på denne tiden av året. Det er derfor tydelig at turismen i Atlasfjellene har økt betraktelig de senere år. Dessuten er det en del ski entusiaster her også, og de har gode forhold til mange toppturer i området. To av dem jeg snakket med hadde besteget 5 topper på 2 dager.

Vel nede igjen i hytta får jeg meg en lunsj og forfriskninger. Aller helst har jeg lyst til å tilbringe en natt til oppe i fjellet, med en påfølgende topptur til en av de andre 4000-meterne som omkranser hytten i alle retninger. Men vel vitende om at jeg er nødt til å skaffe meg en bussbillett tilbake til Agadir senest fredag, velger jeg å gå rett ned igjen. Jeg tar ingen sjanser på å miste flyet fra Agadir, på grunn av fulle busser i Marrakech. Men til gjengjeld får jeg en dag ekstra i Marrakech, og det trenger jeg for å oppleve mer av byen.

Det tar meg 2.5 timer å gå de 10 km tilbake til Imlil, og jeg er ganske sliten i beina etter en lang dag. Ettersom jeg sparte masse penger på billig transport opp til Imlil, velger jeg nå å bare ta en egen taxi ned igjen. Jeg får fikset en til 300 dirham, en helt akseptabel pris. Sjåføren, en hyggelig berber, gjør bilturen til en morsom opplevelse, til tross for hans begrensede ordforråd på engelsk. Kvelden tilbringes på den spennende markedsplassen i Marrakech, med nypresset appelsin juice i store mengder, samt et dusin velsmakende og saftige grillspyd.

Dag 6 / 3.april (Marrakech)


Jeg står tidlig opp for å dra innom CTM-kontoret, og skaffe meg en bussbillett til Agadir påfølgende morgen. Resten av dagen benyttes til sightseeing i Marrakech.

Dag 7 / 4.april (Marrakech – Agadir)


Buss fra Marrakech til Agadir (som ble benyttet til å skrive denne turrapporten med en Sony Ericson P1i). En hel ettermiddag og kveld tilbringes i Agadir, før jeg drar tilbake til Oslo påfølgende dag.


NOEN TIPS:


Økonomi


Hele turen kostet meg ca 4000 kr alt inkludert, dvs bortimot en tiendedel av hva for eksempel Kilimanjaro ville kostet. Mye på grunn av billige restplasser på fly til Marokko. Sjekk Apollo sine restplasser til Agadir.
For tiden er det ingen nasjonalparkavgift, men det ryktes at dette vil komme om ikke så lenge.
Enkel overnatting får man til rundt 100 dirham i Marokko. Noe dyrere i Marrakech.
100 Marokkanske dirham er ca 70 NOK.

Sesong


Jeg anbefaler at man reiser i uken(e) etter påske da det fremdeles er levelige temperaturer der nede, og flotte vårlige farger. Dessuten finnes det mange billige restplasser på denne tiden av året. Sommer anbefales ikke på grunn av den trykkende heten. Høst er et godt alternativ, mens vinter ofte kan bli litt håpløst uten ski eller truger.

Utgangspunkt


Å fly rett til Marrakech innebærer minst logistikk, men Agadir og Casablanca er også glimrende utgangspunkt, hvis man kommer over billigere fly til disse stedene. I alle tilfeller må man innom Marrakech, om ikke annet for å se denne praktfulle byen. Det går en snarvei direkte fra Agadir til Asni/Imlil, men denne må over et høyt pass (Tizi n’Test), og er dårlig dekket av kollektive reisemidler. Så også her anbefales det at man først drar til Marrakech, med mindre man har egen eller leid bil. Passet kan ofte være stengt i den kaldere årstid pga snø.

Utstyr


Stegjern er normalt nødvendig, og det gjelder alle sesonger utenom sommer. Isøks er normalt ikke nødvendig. Ta med varme og vindtette klær, det kan bli isende kaldt hele året igjennom. Ski og/eller truger er ofte nødvendig fra november til april.

Photo Album

Posted by Lyngve Skrede on Monday, April 14, 2008. Filed under , , , , , , . You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0. Feel free to leave a response

0 comments for "Atlas Mountains"

Leave a reply

Continents

There was an error in this gadget

Recently Commented

Recently Added

related posts widget for blogger with thumbnailsblogger templates