Annapurna Circuit

Tags: Asia, Hiking, Mountains, Nepal, Unfinnished

Annapurna Circuit is a nearly 300 kilometres walk arround the gigantic 8000m peaks of Annapurna. I did it together with Bjarne, Trine, Runhild, Mona and Neil (in addition to one guide and 3 porters from Nepal) in the autumn of 2000. Here is my extensive travel diary from the 18 days of trekking in the splendid highland of Nepal (Norwegian language only).

Dag 1, Kathmandu - Besisahar - Bhulbhule (16/10-2000)

Etter en lang busstur fra Kathmandu til Besisahar er vi endelig igang med den første etappen. Dagen har ikke vært problemfri. To av oss er allerede blitt frastjålet sine kameraer. Ettersom vi ikke kommer igang med marsjen før kl. 15 tar vi en relativt kort etappe den første dagen, dvs. kun 3 timer med vandring. Bjarne sliter med sitt nyopererte kne, og har problemer med tempoet. På bildet er vi fremme i Bhulbhule, hvor vi overnattet i en falleferdig rønne. Fra venstre rundt middagsbordet: Trine, Neil, Runhild, Bjarne, Mona og Lyngve. I bakgrunnen står de 3 porterne og guiden Dipak.)

Dag 2, Bhulbhule - Syange (17/10-2000)

Den andre dagen blir den første styrkeprøven for mange. Bjarne sliter fortsatt med kneet og vurderer å avbryte hele turen. Et par andre blir også hengende etter på grunn av manglende kondisjon. Selv føler jeg meg i relativt god form, men jeg sliter fortsatt med ettervirkningen av en matforgiftning for 3-4 dager siden, som ødela store deler av helgen i Kathmandu. Dagens etappe går for det meste i skogsterreng, med lite utsyn til de omkringliggende fjellandskapet. Vel fremme i Syange er solen allerede gått ned bak fjellene, men vi innkvarterer på et mye hyggeligere vertshus enn den foregående kvelden. Dette blir også vårt første møte med 4 hasj-røkende israelere, som vi treffer på stadig vekk de neste dagene.

Dag 3, Syange - Tal (18/10-2000)

Etter nok en frokost med halvstekte pannekaker, starter vi en ny dags vandring i kupert terreng og en del oppoverbakker. Av uforståelige grunner er Bjarne plutselig blitt helbredet av sin kneskade. Etter lunsj ser vi ham ikke igjen før vi er fremme i Tal. Han prøver å overbevise oss om at han allerede har ventet i flere timer når vi kommer til Tal.

Etter en forferdelig kald dusj i Syange, har jeg nå omsider lært at første mann til dusjen får varmt vann. I Tal er dusjen fortsatt varm når det er min tur (til tross for at Bjarne har brukt hele 30 minutter før meg). Jentene derimot må ta til takke med kald dusj. Min og Bjarnes taktikk heretter blir derfor å komme først til de etterfølgende destinasjoner, og dermed få enda mer av jentenes vrede mot oss :-)

Dag 4, Tal - Bagarchap (19/10-2000)

Etter flere dager med vandring i lavere høyde er vi nå kommet opp i ca 2.000 meter over havet. Men landskapet minner fortsatt lite om norsk høyfjellsterreng. Tregrensen i Nepal går atskillig høyere enn i Norge, og vi får derfor ikke den store høydefølelsen. Vi går også forbi et stort rasområde, som begravde flere gjestehus for noen år tilbake.

Kvelden bruker jeg og Bjarne på å løse IQ-oppgaver, men det er likevel Trine som serverer oss den vanskeligste. Bjarne blir så frustrert av oppgaven at han trekker seg tilbake til rommet for å tenke. 2 timer senere kommer han frem til løsningen. Konflikter av bagatellmessig art er begynt å gjøre seg gjeldende, og det oppstår grupperinger mellom meg og Bjarne på den ene siden, og jentene på den andre. Neil forholder seg veldig nøytral, men vi mistenker ham for å være mest "inne" med Trine&co.

Dag 5, Bagarchap - Chame (20/10-2000)

I løpet av dagen passerer vi 2469 m.o.h. og når jeg forteller porterne og guiden at vi nå er på høyde med Norges høyeste fjell, blir jeg møtt av hånlig latter. Men min oppfatning om Jotunheimen som en alpin høyfjellssone er likevel urokkelig. Vel fremme i Chame passerer vi en bro og jeg blir veldig skeptisk når jeg ser at gjestehuset vårt ligger under en veldig overhengende hammer, som ser ut til å bryte sammen når tid som helst (se bildet). Forhåpentligvis vil ikke dette forstyrre nattesøvnen min, selv om tankene mine hele tiden vender tilbake til jord-raset som begravde mange turister i Bagarchap. Jeg og Bjarne får etterhvert faste kveldsrutiner på å sette opp ranking-lister på hvem som kommer til å klare høyden best. Bjarne scorer dårlig på min liste fordi han holder et altfor høyt tempo i motbakkene. Hos jentene har han allerede fått tilnavnet "running-man" fordi han småløper opp bakkene. Bjarne påstår at han bruker mindre energi på å løpe opp bakkene, enn å gå normalt som oss andre. Guiden vår, Dipak, sier han snart må ta en alvorlig prat med Bjarne.

Dag 6, Chame - Pisang (21/10-2000)

Vi våkner opp til en krystallblå himmel (som vanlig). Men det som gjør denne morningen så uforglemmelig, er det fantastiske utsynet mot Annapurna II. Dette fjellet rager hele 7.937 m.o.h. og er kanskje det mest teknisk krevende av dem alle i denne fjellrekken. Jeg skulle ønske jeg befant meg på den sylskarpe ryggen bestående av is og snø, i stedet for å vandre nede i dalføret. Jeg og Bjarne er etterhvert gått lei av IQ-testene, og i stedet lager vi et sjakkbrett med brikker bestående av papir. Bjarne, den selvutnevnte sjakkmester, vinner alle partiene denne kvelden. Men jeg kommer sterkere tilbake.....

Dag 7, Pisang - Manang (22/10-2000)

Dette blir nok en dag med vandring i fantastisk natur. Idag er jeg fast bestemt på å "knekke" Bjarne, som de siste dagene har fått vandre mer eller mindre i fred lengst fremme i feltet. Vi starter dagen i et veldig høyt tempo, og Bjarne klarer å holde følge den første timen. Men derfra og ut er det jeg som kjører løpet. Kanskje Dipak burde ta en prat med meg også :-)

Når jeg kommer til Manang, går det ca 1 time før Bjarne dukker opp. Mens vi venter på de andre, får jeg og Bjarne anledning til noen runder med sjakk. Her vinner jeg mitt første parti, og det blir derfor en helsvart dag for Bjarne. Manang ligger ca 3.500 meter over havet. Fortsatt er det ingen nevneverdige "høydeproblemer" i gruppen vår. Selv håper jeg å dra nytte av den erfaringen jeg fikk med høyder i Alpene for et par måneder siden. Men jeg blir veldig overrasket over mine søvnforstyrrelser denne natten. Spesielt den ene gangen er det ubehagelig, når jeg våkner og ikke får puste. I begynnelsen får jeg panikk og åpner vinduet for å få frisk luft, men det roer seg etterhvert. Romkameraten min våkner heldigvis ikke, og jeg går tilbake til sengen for å sove igjen.

Dag 8, Hviledag i Manang (23/10-2000)

Etter nattens opplevelser, blir jeg fortalt at søvnforstyrrelser av den typen jeg hadde ikke er et tegn på høydesyke, men snarere en naturlig del av akklimatiserings-prosessen. I og med at jeg ikke har noen andre symptomer (hodepine m.m.) kan jeg slå meg til ro med at dette bare er en mental reaksjon.

Denne dagen skulle egentlig være en ren hviledag, med korte dagsturer. Men jeg blir altfor fristet til å bestige en nærliggende fjelltopp på ca 5.150 meter. Som forventet er det ingen andre i gruppen som blir med meg. Guiden er dessuten svært skeptisk til mine planer, som innebærer en høydestigning på mer enn 1.600 meter. Pr. min definisjon er dette for ingenting å regne hvis man befinner seg på havnivå i Vest Norge. Men når man starter på 3500 meters høyde, blir saken en helt annen. Jeg legger ut i et høyt tempo for å kompansere for en noe sen start. 1-2 timer senere i ca 4.300 meters høyde, treffer jeg på mange yak-okser. Flere av disse er svært store, og er ikke på langt nær så vennligsinnet som de som beveger seg blant folk og fe nede i dalføret. Jeg oppfatter hele situasjonen som skremmende, og en fortsettelse av turen innebærer at jeg må bevege meg inn på deres terretorium. Jeg velger derfor å avbryte hele turen, mot min vilje. Men utbyttet av turen har likevel vært stort. Mesteparten av dagen har jeg hatt et fantastisk utsyn mot hele Annapurna, samtidig som jeg har fått fart på kroppens produksjon av røde blodlegemer i den tynne luften.

Dag 9, Manang - Kharka (24/10-2000)

Etappen idag er relativ kort. Utfordringen for de fleste er likevel motbakkene, og det faktum at vi skal opp til 4.000 meters høyde. Dette er en høyde man bør ha respekt for, og statistisk sett skjer det mange dødsfall på denne høyden i Nepal. Vi treffer på 2 franskmenn på vei ned igjen etter et dumdristig forsøk på å gå fra Manang til Thorong-passet i løpet av 1 dag. De startet midt på natten, men måtte gjøre vendereis i ca 5.000 meters høyde. Den ene franskmannen er i en svært dårlig forfatning og må transporteres ned igjen til Manang, hvor det er stasjonert et team med utenlandske leger for å ta hånd om slike tilfeller. Tilstanden i vår gruppe er heldigvis ikke så alvorlig. Selv om et par personer har symptomer på høydesyke, begrenser dette seg til manglende matlyst og lett hodepine. Runhild sliter dessuten med influensa. Et gjennomgående problem hos andre turister er diare, noe vi får erfare etter et dobesøk av en ikke navngitt israeler. Hele latrinen er tilgriset av bæsj. Heldigvis er gjestehuset utstyrt med to utedass.

Stemningen i gruppen er veldig anspent. Det koker tilsynelatende over for Trine, etter en av mine ironiske bemerkninger om matkvalitet og bakterieflora i halvstekte pannekaker. Kanskje jeg burde holde kjeft, ettersom matlysten ikke er den helt store hos mange av de andre. Det er stort sett bare meg og Bjarne som spiser nok til å kunne etterfylle kalorier i en sliten kropp. Hittil har vi kunne velge fritt fra menyen, og guiden har samtykket i å betale så mange retter vi klarer å spise. Men nå er det stopp. Heretter blir det "one person, one item", noe han begrunner med de stadig økende matpriser jo høyere opp vi kommer. For noe bullshit! Selv har jeg ikke medbrakt ekstra kontanter til mat, så dette blir en effektiv slankekur. Forhåpentligvis vil Dipak gi oss mer mat når vi kommer over på den andre siden av passet. Inntil videre får jeg derfor trøste meg med indisk chewing-tobacco (snus) som forøvrig er mye sterkere enn den svenske varianten. Effekten blir dessuten sterkere jo høyere opp i fjellene man kommer, og er like effektiv som en six-pack med øl. Forskjellen er at virkningen setter inn allerede etter 2 minutter. Snusen har forøvrig en større utbredelse i India/Nepal enn i Sverige, og mange indere beskriver effekten som følger: "it's fucking up your brain"

Dag 10, Hviledag i Kharka (25/10-2000)

Etter gårsdagens beslutning om matrasjonering, står jeg overfor et vanskelig dilemma når jeg skal velge frokost fra menyen. Tidligere har jeg valgt både havregrøt, tibetansk brød, toast og omelett, dvs hele 4 "items". Nå kan jeg kun velge ett. Det blir litt stusselig å bare spise en omelett, så jeg jeg velger havregrøt. Selv om dette bare er en liten porsjon er det likevel den mest komplette. Bjarne som kommer en halvtime senere til frokost, har tilsynelatende funnet et smutthull i menyen. På siste siden står det "american breakfast" som består av både stekte poteter, omelett og toast. Guiden går motvillig med på å betrakte dette som "one item". Bjarne smiler bredt mens jeg blir fly forbannet p.g.a. forskjellsbehandling. Min rett koster usle 50 rupies mens hans rett koster hele 250 rupies. Redningen min blir at jentene ikke spiser opp sin mat, og velvillig overlater restene til meg. Bjarne derimot spiser opp alt og har ingenting å dele. Nå er vi for alvor kommet over i gribbenes verden :-)

Dagen har fått en dårlig start, men det blir flere tilbakeslag. Vår planlagte dagsmarsj til Thorong Pedi må avbrytes etter en halvtime p.g.a. at Mona får høydesyke med alvorlige symptom som sterk hodepine og kvalme. Selv er jeg av den oppfatningen av at vi bør trekke ned til Manang i ca 3.500 meter høyde, mens guiden mener det er tilstrekkelig å benytte en ekstra akklimatiseringsdag i Kharka. Hun får også legemiddelet Diamox, som bidrar til å øke oksygenopptaket. Jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, og bestemmer meg for å bestige Kharka Peak (5.146m). Dette er en mye mer overkommelig tur en det fjellet jeg forsøkte for 2 dager siden. Men guiden begynner å se seg veldig lei på mine stadige innfall, og prøver å overtale meg til å hvile idag, som kanskje er det mest fornuftige med hensyn til den sultekuren han har satt meg på. Men lysten tar overhånd og jeg setter av gårde i høyt tempo opp den bratte fjellsiden, med mottoet "korteste vei til topps". Dette rutevalget innebærer en del morsom klyving, og jeg vinner fort høyde. Men guiden ser ut til å bekymre seg med hensyn til mitt rutevalg og beordrer likegodt en av porterne til å "hente meg ned igjen". De vanskeligste partiene er forlengst tilbakelagt når porteren tar meg igjen. Jeg prøver å overtale ham til å returnere men han har tydeligvis fått klar beskjed fra sjefen om passe på meg, så det blir med forsøket. Porteren som blant jentene har kallenavnet "singing bird" p.g.a. sine mange sanger og godt humør, blir veldig sliten det siste stykket til toppen, og jeg må gi ham både mat, drikke og klær, som jeg strengt tatt trenger selv. Mer alvorlig er det at han utvikler høydesyke, med sterk hodepine og svimmelhet. Men vi klarer likevel til slutt å nå toppen selv om de siste meterene er tunge (se bildet). Vel nede igjen (4-5 timer etter start), er jeg raskt ute med å rette min kritikk til Dipak som på en uforsvarlig måte hadde sendt en porter uten yttertøy og drikke etter meg. Men jeg får likevel en viss forståelse for hans beslutninger, ettersom hans levebrød er helt avhengig av å frakte sine klienter trygt igjennom Annapurna-fjellene. Senere på kvelden er både Dipak og to av porterne fullstendig "stein" etter å ha drukket chang (øl) og røykt litt for mye hasj. Dipaks utallige formaninger om at vi ikke må drikke alkohol før vi er over passet, kommer derfor i et noe underlig lys.

Dag 11, Kharka - Thorong Pedi (26/10-2000)

Som vanlig våkner jeg i 6-tiden av at Bjarne pakker sekken. Det begynner å bli et irritasjonsmoment at han alltid må stå opp en time før alle oss andre. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg registrerer at han ofte bruker opptil en halvtime bare på å pakke sekken. Monas problemer med høydesyke, ser ikke ut til å ha blitt bedre i løpet av natten. Ettersom vi andre er nødt til å fortsette oppstigningen står Mona overfor et valg. Enten må hun returnere til Besisahar sammen med en porter, eller så må hun ta nok en hviledag i Kharka for deretter å komme etter oss på hesteryggen. Vi andre begynner dagens etappe, og håper at vi ser igjen Mona på hesteryggen i løpet av morgendagen. Vi beveger oss nå opp i en klimasone, som er mye kaldere og forblåst enn nede i lavlandet. Varme klær er derfor helt nødvendig. Bjarne har også tatt på seg sin komiske finnlandshette (balaclava) som han kjøpte for en rimelig penge i Manang. Likheten med en teletubbies er slående. Fremme i Thorong Pedi har vi passert 4.400 meter og Dipak prøver å overbevise oss om at vi må overnatte på 8-manns rom fordi det ikke finnes ledige alternativer her. Jeg mistenker ham for at dette bare er en unnskylding for å spare penger.

Dag 12, Thorong Pedi - Muktinath (27/10-2000)

Den store dagen er kommet. Dette blir den store styrkeprøven, hvor vi må avansere hele 1.000 meter for å komme opp til passet. Vi starter i god tid før soloppgang, og de fleste er utstyrt med lommelykter. Etter min mening er tempoet for lavt, fordi jeg sliter med å få varme i en kald kropp. Men vi har fått streng beskjed fra Dipak om å holde følge idag, så det er ingenting å gjøre med det. Vi tar en halvtimes stopp på et overnattingssted i ca 4.700 meters høyde. Her er jeg så heldig å komme over noen frokostrester (uspiste Chapati) fra andre turister. Dette gjør meget godt ettersom jeg er dødssulten etter bare å ha spist en liten porsjon med havregrøt i Thorong Pedi. Noen timer senere passerer vi 5.000 meter og tar en kort pause på et lite te- og kaffihus. Det er her Mona tar oss igjen på hesteryggen Med litt misunnelige blikk ser vi at hun fortsetter av gårde oppover mot passet på hesteryggen. [inline:nepal-16.jpg]Bjarne ignorerer like godt Dipaks formaninger om å holde følge med gruppen, og vi ser ham forsvinne i et lett jogge-tempo. Ikke lenge etter møter jeg på en turist som peker mot Bjarne og spør: "Do you know this man. The stupid idiot is running". Jeg rister på hodet og smiler. Runhild har store problemer i høyden og må stoppe for hver femte meter. Hun får ikke tilstrekkelig med luft, og er både svimmel og kvalm. Situasjonen blir mer og mer kritisk og jeg er veldig glad når vi omsider kommer opp til passet i 5.415 meters høyde (se bilde). Bjarne har allerede ventet i over en time på oss, og er veldig rastløs med hensyn til å begynne på nedoverturen (har han høydesyke, mon tro?). På grunn av Runhilds tilstand gjør vi unna den obligatoriske gruppefotograferingen i en fei og setter avgårde nedover. Heldigvis bedrer tilstanden til Runhild seg når vi kommer et stykke ned igjen fra passet, og tempoet øker betraktelig.

Vel fremme i Muktinath må vi ta til takke med et tredjerangs overnattingssted. Muktinath er en av de helligste stedene i Nepal og det er folksomt av turister, både de som er kommet over passet og de som har tatt den korte veien fra flyplassen i Jomsom. Vår vellykkede tur over passet må selvsagt feires. Brennevinsflasken som egentlig skulle konsumeres på toppen av passet, settes til livs, og "singing bird" som plutselig er blitt stinn av penger, spanderer flere drinker. Vi er ikke de eneste som feirer. Ved siden av oss har vi en gruppe av israelere, hvor "jointen" går på rundgang. Selv om et par av porterne sliter med hodepine, tar de del i feiringen. Dette er begynnelsen på en ukelang festival i Nepal, og folket både danser og fester til langt på natt.

Dag 13, Muktinath - Jomsom (28/10-2000)

Jeg våkner av at Dipak banker på døren. Han vil ha oss med opp til det hellige tempelet her i Muktinath. Men jeg er veldig trøtt og velger heller å sove litt lenger (noe jeg angrer fælt på i ettertid). Dagens etappe går til Jomsom, men vi kommer relativt sent igang på grunn av gårsdagens utskeielser. Denne dagen blir en praktfull vandring på hellig grunn, og vi får et godt innblikk i den rike kulturen her oppe. Når det majestetiske fjellet Dhaulagiri (8.172m) dukker opp som en pyramide i horisonten, er det like før min mentale tilstand nærmer seg et slags nirvana. Jeg befinner meg midt i et eventyr i hjertet av Nepal. På den andre siden av elven kan vi se langt inn i kongeriket Mustang, som er mer eller mindre avstengt for turister. Det er kun et fåtall turister som får lov til å vandre der, og inngangsbilletten er skyhøy. Å komme til Jomsom blir som å komme tilbake til sivilisasjonen. Her finnes det et utall av butikker som selger ferske bakerivarer og suvenirer. Flyplassen i Jomsom sikrer en stor tilstrømning av turister, og stedet er derfor overfylt av hoteller og gjestehus. Vi innkvarterer på et av de bedre, siden Dipak "sparte" litt penger på vårt forrige overnattingssted, som var helt forjævlig. Trine smisker med Dipak og får omsider et eget soverom. Til min og Bjarnes store fortvilelse blir hennes romkamerat Neil forvist til vårt rom. Vi blir derfor nødt til å rigge ned igjen sjakkbrettet som er plassert på den ene av de 3 sengene på rommet. Dette virker ikke lovende med hensyn til den lange jorden-rundt-reisen som Trine og Neil har foran seg. De siste dagene har klimaet bare blitt dårligere og dårligere mellom de to. Dette ser ut til å bli et brudd !!!! (og jeg fikk senere rett i det...)

Dag 14, Hviledag i Jomsom (29/10-2000)

Etter en demokratisk avgjørelse velger vi å ta en hviledag i Jomsom. Dagen går med til vandring i flere deler av landsbyen. Jeg og Bjarne er også på utkikk etter et sjakkspill i lite format, men vi gir opp etter å ha vært innom et utall av butikker. På grunn av vanskelige vindforhold har det vert få flygninger inn og ut av Jomsom de siste dagene. Dette medfører en opphopning av turister som har flybilett ut av Jomsom. Verre er det at forsyningen av ferske kjøttvarer også stopper opp. Hotellene er derfor gått tom for kylling, og vi må derfor nøye oss med ris og grønnsaker. Jeg og Trine bestiller bursdagskake til "singing bird" og kjøper inn litt sprit til feiringen. Selv om det viser seg at porteren bare fleipet om at han hadde bursdag idag, blir det feiring uansett. Senere på kvelden kommer det også noen lokale jenter til hotellet som danser etter nepalsk folkemusikk. "Singing bird" fornekter seg ikke og flørter vilt med de dansende småjentene (se bildet).

Dag 15, Jomsom - Kalopani (30/10-2000)

Jeg har store forventninger til denne dagen. Vi skal bevege oss nedover i verdens dypeste dal, hvor vi har 8000-metrene Dhaulagiri på den ene siden og Annapurna 1 på den andre siden, mer enn 6.000 meter over oss. Landskapet blir frodigere og grønnere jo lenger ned vi kommer, og temperaturen blir etterhvert meget behagelig. [inline:nepal-22.jpg]Vi spiser lunsj på en takrestaurant i Larjung, og selv om maten (Dal Baht) ikke er noen kulinarisk opplevelse, oppveies dette av det perfekte utsynet vi har mot fjellet Dhaulagiri. Hadde valget stått mellom lunsj på Teaterkafeen og her, ville jeg ha foretrukket det siste med klar margin.

Vel fremme i Kalopani, nyter jeg min første cola på mange dager. Prisnivået faller med høyden, og forhåpentligvis blir det nå slutt på matrasjoneringen til Dipak. Men ettermiddagens høydepunkt er uten tvil den flislagte dusjen med varmt vann og den påfølgende solnedgangen over Annapurna 1. På kvelden fortsetter jentene festen, som nå har vart i 3 dager til ende. Det store alkoholforbruket "smitter" også over på to av porterne. De siste dagene har de derfor hatt store problemer med å holde oppe tempoet med 30 kg på ryggen.

Dag 16, Kalopani - Dana (31/10-2000)

Kalopani er en vakker landsby med en fantastisk utsyn til verdens farligste fjell, Annapurna 1 (se bildet til høyre). Ingen andre fjell i verden har en så dødlig statistikk som dette fjellet. Ved utgangen av 2000 hadde 109 besteget fjellet, mens 55 har omkommet. Dvs. en dødsfaktor på over 50%. Til sammenligning er dødsfaktoren på Everest "bare" 14%., mens tilsvarende tall for Dhaulagiri er 18%. Dette skyldes ikke at Annapurna er teknisk vanskelig, men heller at den objektive risikoen er så stor (snøskred og dårlig ver).

For oss foturister er det derimot helt andre farer som lurer. Dette får Bjarne erfare. Han våkner midt på natta av en forferdelig trang til å spy. Selv våkner jeg av at han roper "Lyngve, jeg finner ikke døren, jeg er blind, slå på lyset, jeg må spy". Jeg fomler etter lommelykten, men jeg finner den ikke tidsnok. Bjarne spyr utover hele rommet, og jeg tenker det verste før jeg har fått slått på lyset. Heldigvis er mestparten av klærne mine fri for spy. Dipak har tydeligvis våknet av alt bråket og en av porterne kommer stormende inn til oss. Han hjelper til med å rydde opp før vi går tilbake til sengene for å sove. I løpet av natten blir det flere "turer" på Bjarne, men nå har han heldigvis erfart hvor døren er. Morningen starter med dobbel frokost for min del, ettersom Bjarne ikke spiser sin mat. Det er ingen tegn til forbedring i Bjarnes tilstand, og Dipak rekvirerer derfor en lokal heksedoktor. Selv ville jeg ha nektet ethvert medikament fra denne doktoren, men Bjarne spiser all medisin han blir foreskrevet. Vi er i tidsnød p.g.a. den ekstra hviledagen i Jomsom, og Dipak beordrer derfor oss andre til å begynne dagens vandring. Dipak og Bjarne vil komme etter om noen timer. Uten Bjarne til å styre tempoet i tet, blir det en rolig dag for mitt vedkommende. Det passer egentlig greit ettersom jeg selv har pådratt meg en lett variant av magesjau, og er på konstant leting etter toalett. Vi bestemmer oss for å stoppe i Dana, etter en relatiTt kort etappe. Vi må først og fremst tenke på Bjarne idag, som kommer vaklende mange timer etter oss.

Senere på kvelden er jentene og to av porterne, enda fullere enn kvelden i forveien. Jeg bestemmer meg også for en hyggekveld, og vi drikker masse lokal vin. Denne er ikke av beste kvalitet og inneholder bl.a. masse døde innsekter. Men i full overbevisning om at alkoholen dreper alle bakterier, fortsetter vi å helle inn på med vin. Bjarne har gått tidlig til køys og vi får etterhvert høre hans rop om å holde kjeft. Men det demper ikke stemningen nevneverdig og vi fortsetter til langt på natt.

Dag 17, Dana - Rahughat (1/11-2000)

Det var ikke særlig morsomt å bli vekket tidlig om morningen etter gårsdagens festlige begivenheter. Til og med Bjarne ser ut til å være i mye bedre slag enn oss andre idag. Sykdom og alkohol har medført at vi ligger langt etter skjema, kanskje så mye som 3 dager. Dipak har derfor bestemt at vi tar en snarvei ut av Annapurna til Beni, i stedet for å følge den vanlige ruten over Ghorepani og det kjente utsiktspunktet Poon Hill. Umiddelbart er vi litt skuffet over å ikke fullføre hele løpet, men alle er skjønt enige om å ta denne snarveien, i hvert fall på en sådan blåmandag. Dessuten hadde vi allerede sett mer enn nok av Annapurna, uten Poon Hill også.

Vi er kommet ned i under 2000 meters høyde nå, og terrenget er blitt grønt og frodig. Mens vi andre ikke merker nevneverdig til effekten av masse røde blodlegemer kombinert med lav høyde, har Runhild for alvor fått tempoet opp. Jeg og Bjarne, som begge er litt svekket, har store problemer med å holde følge med Runhild. Vi hadde aldri trodd på en slik forvandling, etter å ha sett hvor mye Runhild slet bare for noen dager siden. De to andre jentene derimot ligger håpløst etter, og har følge med de to bærerne helt bakerst i rekken. Vi mistenker at Dipak må frem med pisken av og til for å holde tempoet oppe der bak. Dipak virker veldig rastløs på å komme ”hjem” igjen, og øyner vel håp om masse tips fra fornøyde turister. Det han ikke vet, er at jentene har lagt en slagplan for å gi minimalt med tips til Dipak og mye til bærerne i stedet for. Dette temaet har allerede blitt diskutert flittig i fylla de siste kveldene, og både jeg og Bjarne har endt opp i høylytte krangler med de utspekulerte jentene.

Runhild, Bjarne og jeg ankommer Rahughat omtrent samtidig. Dette er en vakker landsby like ved en storslått foss, og vi har allerede blitt forespeilet en natt på det beste hotellet her. Mon tro om dette er Dipak’s taktikk for å øke vår giverglede. Det er med stor glede at vi sitter på terassen høyt over elven, og speider etter de andre. Vi blir sittende der i flere timer før de andre ankommer i meget labert tempo, anført av en plystrende bærer og to jenter i korsang.

Vi har en meget hyggelig kveld i Rahughat, og spiser mye god mat med øl til, unntatt Neil og Bjarne som nøyer seg med en flaske cola. Vi har også lovet Dipak å spise på nepalsk vis, dvs. med fingrene, så det er en gjeng med griser som sitter rundt bordet og spiser Dal Bhat (se bildet).

Dag 18, Rahughat - Beni - Pokhara (2/11-2000)

Neste morgen sover vi litt lenger enn til vanlig, ettersom det ikke er mer enn drøyt 2 kilometers vandring fra Rahughat og til busstasjonen i Beni. Det er med vemod at vi setter oss på den overfylte bussen og tar farvel med det storslåtte landskapet rundt Annapurna. På veien til Pokhara skimter vi fremdeles de majestetiske tindene, spesielt det hellige fjellet Machapuchare (6.993m). Om det var trist å ta farvel med Annapurna, er det enda mer vemodig å ta farvel med våre nepalske venner i utkanten av Pokhara. De hadde på fabelaktig vis tatt oss med på en rundreise i natur og kultur i ett av verdens mest dramatiske landskap. For å kompensere jentenes manglende giverglede til Dipak, putter jeg og Bjarne noen ekstra slanter i konvolutten til Dipak. Etter en helhetsvurdering syntes jeg og Bjarne at Dipak hadde gjort en god jobb, og det måtte han belønnes for.

Vi ender opp på et billig hotell i sentrum av Pokhara, og de siste dagers utskeielser i fjellheimen fortsetter med en heidundrende fest på et av byens diskoteker. Men det er en helt annen historie….

Photo Album