Tibet: Biking to Everest BC

Tags: Asia, Bike Expedition 2005, China, Cycling, Norwegian

We had some strenuous days on our bikes to reach Everest Basecamp, sometimes in heavy monsoon rain. But when we awoke in BC and the sun was shining from a cloudless sky, we finally understood why we voluntarily had put ourselves through all these efforts to see Mount Everest. Simply because it’s there... (Norwegian language only)

Monsunregn på Pangla-passet

-Det renner en elv gjennom teltet, roper Jardar.

Lyngve bråvåkner og innser at noe må gjøres kjapt. Men ingen av oss ønsker å begi oss ut i natten i det voldsomme regnværet. Så resultatet blir at vi graver en provisorisk grøft i forteltet for å lede vannet ut igjen. Og det fungerer bra.

Vi befinner oss like ved Pangla-passet i 5.160 meters høyde, og har tilbakelagt cirka 30 kilometer på en dårlig vei som tar av fra Friendship Highway litt syd for Shegar og ender i Everest Basecamp etter cirka 90 kilometer. Slitne og veldig skuffet over at vi ikke kunne se noe til Himalaya, som ifølge Lonely Planet tar seg veldig godt ut fra Pangla, bestemte vi oss like godt for å slå opp teltene like nedenfor passet. Forhåpningen var selvsagt at morgendagen skulle bringe klarvær og en fantastisk utsikt over Himalaya. Men monsunen ville det som sagt annerledes.

Monsunen som herjer over India om sommeren, setter også sitt tydelige preg på Tibet. Himalaya-kjeden stopper heldigvis mesteparten av nedbøren fra å bevege seg innover i Tibet, men ikke alt. Det får vi erfare på toppen av Pangla-passet hvor vi får bortimot 20 timer med vedvarende og kraftig regnver.

Ned fra Pangla-passet

Klokken to på ettermiddagen har regnet stoppet, og vi kan begynne på de vel 1.000 høydemetrene ned fra Pangla-passet. Veien svinger seg et utall ganger ned den bratte fjellsiden, og det blir derfor ikke den store farten. Cowboy-hatten til Sigbjørn blir også rappet på vei ned fra passet av noen tibetanske veiarbeidere, til vedkommendes store forargelse. Hans eneste suvenir fra Lhasa er nå borte.

Vi spiser en meget sen lunsj (egg-fried-rice) på en tibetansk restaurant i Tashi Dzom og innleder et nært vennskap med vertskapet. Ekteparet forteller oss at de opprinnelig kommer fra Sichuan provinsen i Kina, en provins som den tibetanske eksil-regjeringen i India for en stor del betrakter som en rettmessig del av Tibet. Ekteparet viser seg å være 55 år men ser minst 10 år yngre ut, en bekreftelse på at de har hatt et langt og lykkelig liv sammen. Dette er mer unntaket enn regelen, ettersom en vanlig tibetaner ser svært gammel ut for alderen.

Regnet fortsetter etter lunsj og etter et par timer med sykling innhenter også mørket oss. Vi slår derfor opp camp cirka 30 kilometer fra Basecamp og lar motbakkene vente til neste dag.

Mot Everest Basecamp

Etter en god porsjon med havregrøt er musklene klar til å ta fatt på motbakkene opp til Rongphu og deretter Everest Basecamp. Det er veldig grått men det regner ikke. Veien opp til Rongphu trafikkeres av miljøvennlige minivans, som er de eneste kjøretøyene med konsesjon til å kjøre inn i nasjonalparken, dog med unntak av noen få Landcruisere med kinesiske statstjenestemenn og en og annen militærjeep.

Vi møter et tjekkisk par på vei ned igjen fra Rongphu, og de bekrefter at Everest ikke har vært synlig de siste tre dager på grunn av dårlig vær. Vi frykter at også vi må gjøre vendereis uten å ha sett Everest, men det er fremdeles en viss optimisme blant oss. I motsetning til Landcruiser-turistene, har vi betalt lite penger for å komme til Everest BC, men vi har betalt en del i form av svette og blodslit i alle motbakkene.

Veien opp til Rongphu er som forventet veldig steinete, og vi sykler forsiktig for å unngå punkteringer. Vi ankommer Rongphu etter to-tre timer og spiser en lunsj som føyer seg inn i den lange rekken av elendige måltid vi har hatt i Tibet. Vi gjør dessuten en snarvisitt på det legandariske tempelet i Rongphu, som etter sigende skal være det høyest beliggende buddhistiske tempelet i verden (4.900 m.o.h). Men det cirka 100 år gamle tempelet er i en ganske dårlig forfatning, og vi finner besøket relativt uinteressant etter å ha besøkt mange andre og større templer i Tibet. Det er Everest vi har kommet for å se, men det er dessverre godt skjult bak alle skyene.

De siste syv kilometrene fra Rongphu og inn til Everest BC er stengt for motorisert ferdsel (med unntak av motorsykler), og de fleste tar bena fatt eller får skyss av en av de mange hestekjerrene som står og venter på kinesiske og vestlige turister.

Nederste del av BC er okkupert av permanente telt som huser restauranter, butikker og enkel overnatting. I øvre del av BC derimot, er det ingen telt å se. Dette er et flatt område på størrelse med minst ti fotballbaner, og som i klatresesongen sannsynligvis er dekket med hundrevis av telt. Men på denne tiden av året står våre Helsport-telt usedvanlig alene på den store sletten av morene-grus.

Drømmedag i Basecamp

-Wake up you norwegian bikers, ropes det i det fjerne.

Klokken er litt over sju om morgenen og noen australske gutter på toppen av et utsiktspunkt i BC synes det er på høy tid at disse norske sykkelguttene våkner til liv i teltet. Grunnen er at Everest stråler i all sin prakt foran en krystallblå himmel. Selv om det er iskaldt ute, det vil si cirka null grader, tar det ikke mange minuttene før vi er ute av soveposene og står i stillongsen utenfor teltet.

-Because it's there, svarte den engelske fjellpioneren George Mallory på spørsmål om hvorfor han ville klatre Everest. Et enkelt svar, men for Mallory var det nok mye mer følelser enn som så. Det er ikke tvil om at Everest har en voldsom tiltrekningskraft på tindebestigere, når man står i BC og ser opp på den nesten perfekt formede pyramiden av et fjell, dekket av snø og is. Det er nesten som man kan forstå hvilken besettelse som våknet til liv i Mallory, og som dessverre endte på tragisk vis i 1924.

Men vi har ingen planer om å bestige Everest. Vi nøyer oss heller med en svipptur frem til endemorenen for å få et glimt av breen samt studere minnesmerkene over klatrere som har endt sine dager på nordsiden av Everest. Går vi lenger enn det, risikerer vi en bot på 200 US dollar.

Senere på dagen tar vi fatt på returen, og det blir en del punkteringer i nedoverbakkene før vi ankommer Tashi Dzom og spiser mat hos det hyggelige vertskapet og ekteparet vi traff to dager tidligere.

Vi fant en snarvei til Tingri

Tanken på å dra over det høye Pangla-passet igjen for å komme tilbake til Friendship Highway, er ikke særlig fristende. Til vår store overaskelse ser vi et veiskilt som viser seg å være en snarvei til Tingri gjennom Gara-dalen, og som i tillegg går over et betydelig mindre pass enn Pangla. Men ifølge Tibet Overland-boka vi har med oss, er denne veien mer å betrakte som en sti enn en vei, og vil medføre omfattende bæring av sykkelen. Vi har dog snakket med en lokal tibetaner som bekrefter at veien ble oppgradert for et par år siden, og at det for tiden både går hestekjerrer og Landcruisere over passet. Selv om vi tidligere har hatt svært dårlige erfaringer med å ta impulsive "snarveier" i Kina, bestemmer vi oss likevel for å ta sjansen.

Det skal vise seg å bli en beslutning med blandede erfaringer. Enkelte ganger må vi av med skoene for å passere elver. Andre ganger ender veien i en 1-2 meter dyp grøft som må forseres. Dessuten blir enkelte kneiker litt for bratte og steinete for våre tungt lastede touring-sykler. Men den 50 kilometer lange kjerreveien til Tingri viser seg å være mer enn nok fremkommelig med sykkel, og alle fysiske hindre passeres greit selv om det tar en del tid. Det som ikke går like greit er vårt møte med lokalbefolkningen. På grunn av den dårlige veien ferdes det nesten ikke vestlige turister gjennom Gara-dalen, noe som vi i utgangspunktet anså som en stor fordel. Men der tok vi grundig feil.

Idet vi slår leir, ankommer det fire mindreårige gutter. Disse er helt umulige å bli kvitt, og vi må hele tiden være på vakt for å ikke bli rundstjelt, mens de romsterer utenfor og inne i teltene. Men vi ønsker ikke å skape dårlige relasjoner med den lokale landsbyen, så vi behandler guttene både med høflighet og vennlighet. Men det er langt fra gjensidig.

Money, money, money

- Hello-hello-hello, money-money-money.

Vi våkner av et voldsom bråk utenfor teltet. Flere gutter har samlet seg, og små skitne hender trenger seg gjennom alle mulige åpninger i teltet.

- Faen ta, ropes det fra det ene teltet.

Jardar har nettopp oppdaget at en av guttene fikk nappet med seg en vannflaske som lå like innenfor teltduken. Guttene legger på sprang i frykt for represalier. Vi finkjemmer teltene og til våre store lettelse har det ikke forsvunnet noen verdifulle saker.

Småtyvene ser vi ikke igjen. Men det kommer noen eldre tenåringer idet vi er i ferd med å lage frokost. Da vi ikke viser noen givervilje i form av penger eller mat, får vi ikke fred fra guttene, og de henger som klegger på oss og sier "Hello, money" opptil 30 ganger i minuttet. Situasjonen blir ikke mindre absurd av at Lyngve og Jardar til stadighet går rundt og synger på refrenget av Abba-sangen "Money, money, money, can be funny ...".

Etter at vi er ferdige med å pakke ned utstyret og teltene, begynner guttene å bli desperate etter gaver, og det blir en veldig amper stemning. Sigbjørn, som forlater campen sist, blir omringet av de fire guttene som begynner å plukke og stjele bagasje fra sykkelen. Da koker det over for Jardar og Lyngve som sporenstreks vender syklene og legger etter guttene. Men vi stopper raskt jakten, og det kan de være glade for.

Dette viser seg å ikke bli et enkeltstående tilfelle. Sigbjørn kommer borti flere lignende episoder på vei til Tingri, mens Lyngve opplever å bli bombardert med store leirklumper i en av landsbyene.

Endelig i Tingri

Selv om den 50 kilometer lange snarveien til Tingri innbød til store naturopplevelser, er det med en viss lettelse vi når Tingri og er tilbake på Friendship Highway. Forhåpningen er at vi her møter litt mer dannede tibetanere enn det vi har gjort de siste dagene i Chomolungma Nasjonalpark. Dessuten er det godt å vite at vi nå kun har ett pass igjen før vi kan starte den 14 mil lange nedoverbakken til kongeriket Nepal. Det er derfor med ro i hjertet vi sitter utenfor teltet og lapper punkterte slanger, mens vi skuer opp på Everest og Cho Oyu i det fjerne.

This article was also published at Dinside.no.

Photo Album