Tibetan culture

Tags: Asia, Bike Expedition 2005, China, Cycling, Norwegian

Jardar Valand has written a very personal account of his meeting with the Tibetan people and culture (Norwegian language only).

Besøk av barn

Jeg våkner som vanlig tidlig om morgenen litt over syv. Like utenfor teltet hører jeg ivrige stemmer. Etter hva jeg kan høre på stemmene er det minst to voksne og flere barn utenfor. Innenfra teltet kan jeg ikke se noe, men jeg regner med at de diskuterer ivrig seg i mellom det de ser: Et par merkelige grønne telt og 4 fancy sykler som ligger tett i tett mellom teltene. Det går noen minutter og stemmene forsvinner.

Den neste halve timen hører jeg stadig nye barnestemmer. Barna står tydeligvis på veien som går like ovenfor teltene. De kommenterer antakelig seg i mellom hva de ser før de går videre. Klokka har passert halvt åtte da jeg bestemmer meg for å stå opp for å lage frokost, dvs havregrøt. En jobb som vanligvis faller på meg siden jeg nesten alltid er tidligst oppe.

Vel ute av teltet ser jeg tre barn sitte i veikanten. I noen sekunder sitter de bare der helt stille og stirrer på meg, men så blir det liv i dem. De vinker og roper ivrig "Hallo! Hallo!". Jeg hilser tilbake. Av klærne og sekken på ryggen, forstår jeg nå at de er på vei til skolen.

Kvelden i forveien hadde vi syklet fra Lhasa, og i ly av mørket hadde vi campet mellom to tibetanske landsbyer ved foten av passet Kampa La. Hele morgenen hadde det passert skolebarn på vei til den større landsbyen nederst i dalen.

Mens jeg drar fram primus og kokekar, kommer en av jentene ned til meg og står og kikker. Like etterpå kommer også tre gutter ned og står rundt meg menst jeg tenner primus og heller vann i kokekaret. Jeg aner at hun første jenta ikke går på skolen siden hun ikke har sekk. Hun forsvinner heller ikke sammen med guttene når disse går etter ca 10 min.

En halvtime seinere har mine tre reisekamerater også kommet seg ut av soveposen og vi sitter og spiser havregrøt. Jenta sitter fremdeles og ser på oss, men hun har nå fått selskap av to yngre tibetanske damer, to unge gutter og en jente som jeg regner med må være familien hennes eller iallefall slektninger av henne. Alle sammen setter seg ned og ser på oss når vi spiser.

Klåfingra tibetanere

Jeg drar fram Lonely Planet boka om Tibet som vi har med oss. Spesielt Buddhabildet på forsiden av boka vekker interesse, men også de få bildene på innsiden av boka blir ivrig studert. Det er tydelig at det ikke ofte de har sett bilder fra sin egen kultur og natur. Når kontakt først er opprettet, blir de to damene mer og mer frampå. De snur og vender på alt det jeg har og vil gjerne ha både tomflaska jeg har vann i og flaska med appelsinjuice som jeg kjøpte dagen før. Jeg vil ikke unnvære noe og forsøker på en mest mulig høflig måte å fortelle dem at de ikke får noe.

Mens jeg er opptatt med de to damene, hører jeg plutselig Lyngve si: "Jardar, nå må du passe på veskene dine!" Jeg ser bort mot teltet hvor de to frontveskene mine står. Der står hun første jenta med begge hendene sine godt plantet nedi den ene frontveska mi mens hun roter rundt. Jeg ser raskt at det er veska hvor jeg har det meste av maten min. Jeg avbryter kontakten med de to unge damene og skritter raskt over til frontveskene mine i samme øyeblikk som den tibetanske jente triumferende trekker opp 500g med kinesisk sjokolade. Jeg snapper til meg sjokoladen og er litt usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke så veldig lyst til å tilfredstille uforskammede gribber, men samtidig har jeg båret på denne store blokka med ikke særlig velsmakende kinesisk sjokolade fra Xining, en strekning på nærmere 2000km. Kanskje det var like greit å bli kvitt den her? Jeg bestemmer meg raskt, deler opp sjokoladen og gir en stor bit til hver av tibetanerne, store som små. Sjokolade bitene forsvinner raskt, enten i en lomme eller i gapet på en takknemmelig liten guttepjokk.

Fritt vilt

I ettertid angrer jeg litt på den avgjørelsen. Tibetanerne tolket tilsynelatende denne gesten som et tegn på at nå var alle våre eiendeler potensielle gaver. Før Lynge får sukk for seg, åpner en av jentene flasken hans med is-te og tar seg en slurk. Et stort tap for Lyngve som hadde gledet seg til å drikke den flaska med is-te på toppen av Kampa la. Det var aldri aktuelt å ta flaska tilbake da vi er redde for bakteriesmitte.

Bak ryggen min har en av de to damene åpnet en liten pose som jeg har 6 små brød i. Det ene brødet blir dyttet inn i gapet på den lille guttepjokken som som stadig blir mer tilsølt av brun sjokolade. "Der forsvinner lunsjen min" farer det gjennom hodet mitt! Jeg styrtet tilbake igjen og redder de siste brødene fra å forsvinne ned i gapet på resten av familien. Nå er jeg redd for at de skal forsvinne avgårde med mer viktige ting slik som sykkelcomputeren som ligger like ved brødene eller hodelykta som ligger åpenlyst på liggeunderlaget. Jeg gjør meg noe mer myndig i stemmen og klarer å få dem alle litt på avstand. Jeg samler alle veskene mine på en plass slik at jeg har mer kontroll.

De mister nå litt interessen for meg og beveger seg over til Eric og Sigbjørn som har teltet like nedenfor mitt og Lyngve's. De peker på alt og vil ha det meste. Jeg kan se at Eric og Sigbjørn blir mer og mer irritert. Sigbjørn som normalt er en svært avbalansert og tålmodig person blir så mye plaget at han faktisk hever stemmen mer enn jeg noen gang har hørt i løpet av denne turen. Tibetanerne blir overhjelpsomme, skal vere med å pakke, holde sykkelen og feste stropper. Jeg skjønner at de ikke gjør det for å vere hjelpsomme, de gjør det bare for å øke sjansen for gaver.

Selv har jeg vanskelig for å bli sint på dem. I forhold til vestlig kultur oppfører disse tibetanerne seg ekstremt uhøflig, men jeg skjønner delvis hvorfor de er som de er. Etter å ha vært her i Tibet et par uker, har vi etterhvert forstått at det er akseptert å tigge. Det er også i følge buddistisk lære en god gjerning å gi til tiggere.

Aggressiv tigging – Hvorfor?

I løpet av de siste 20 årene siden Kina åpnet opp for turister fra vesten, har det skjedd noe som har forsterket denne trangen til å tigge. Dette gjelder spesielt langs The Friendship Highway, dvs veien mellom Lhasa og Kathmandu, som vi sykler på nå. De fleste vestlige turistene som kommer til Tibet, opplever dette landet gjennom en organisert og guidet biltur. Som oftest i en lukseriøs Toyota Landcruiser som koster nærmere millionen i Norge.

De første vestlige turistene gav villig vekk til tiggende tibetanere. Både penger og småting som var utilgjengelige for tibetanere flest ble gitt. Bilder av Dalai Lama ble av forståelige grunner etterhvert veldig populært (forøvrig forbudt etter Kinesisk lov å innføre i Tibet) og av mindre forståelige grunner, kulepenner. Ryktet spredte seg nok fort langs turistruta: Det er mye mer å hente ved å tigge blant turister enn blant sine egne. I dag har dessverre denne tendensen forsterket seg så voldsomt at det nå ikke bare er noe få som tigger, nesten alle tigger.

Jeg opplevde at svært mange på den tibetanske landsbygda stakk ut handa da vi syklet forbi for å tigge. Her må det bemerkes at det var en tydelig forskjell i alder på tiggerne. Det var svært få av de som tigget som var over 40-50 år. Det var også en markant forskjell mellom gutter og jenter. Jeg opplevde svært få gutter over ca 20 år som tigget, mens derimot unge jenter og mødre i 30-40 års alderen ofte var helt rabiate. Ved et tilfelle stoppet jeg ved 4 unge jenter som trodde ville hilse på meg, men som da jeg stoppet kastet seg over sykkelen min for å ta "gaver" fra den. Jeg måtte bare sykle avgårde så fort som mulig. Generelt tigger alle små barn, noe som de helt tydelig blir lært opp til av mødrene sine.

Jeg opplevde det som svært nedstemmende å oppleve denne mentaliteten som har vokst seg fram blant mange unge tibetanere. Det er for meg helt tydelig at de fleste ikke tigger pga at de sulter. Jeg ser det mer som en ukultur som har vokst fram. I en verden med svært lite underholdning, ligger det nok mye spenning i for den gjennomsnittlige tibetaner hva neste landcruiser vil bringe av goder.

Jeg opplevde et par steder at barn prøvde å dytte meg overende da jeg ikke stoppet for å gi dem noe. Jeg har også lest på nettet historier fra andre syklister som har blir steinet av barn.

Folkene bak Lonely Planet og flere andre som jeg har lest om på internett, oppfordrer folk til ikke å gi noe til tibetanere som bare rekker ut hånda og krever gaver. Man bør derimot bare gi gaver til tibetanere som gir noe positivt tilbake. Dette kan være alt fra en god samtale til husrom for natten. Jeg vil gi min tilslutning til denne oppfordringen.

Til tross for denne noe negative artikkelen vil jeg bare si Tibet er et fantastisk flott land. Folkene her er jevnt over smilende og gjestfrie og naturen er helt fantastisk. Jeg har bare syklet gjennom en liten del av landet og kan omtrent ikke vente til å se resten. På tross av litt utidig tigging langs veien har dagene fra Lhasa til Shigatse vært noen av de beste på hele denne sykkelturen som til nå har vart i over 3 måneder.

Photo Album