Thunderstorms on Maroon Peak

Tags: Alpinism, Mountains, North-America, US 14ers, USA

Aspen is worldwide famous because of skiing. The Maroon Bells are maybe less known by foreigners, but most Americans will recognize these peaks as the most beautiful in the States together with Denali, Mt Rainier and the Tetons. I failed to bring sufficient equipment for this climb, hence I summited late in the afternoon in a terrible thunderstorm. My worst experience ever......(this article is in Norwegian language only)

Mens jeg ventet på solnedgangen i Arizonas ørken, hadde jeg et par timer til å planlegge min forestående Colorado-reise. Det tok ikke lang tid før jeg hadde sirklet inn Aspen. Her ligger det mest fotograferte fjellmotivet i USA, de berømte tvillingfjellene Maroon Bells. Mange millioner turister har beundret disse to majestetiske tinder på trygg avstand. Langt færre er de som har stått på toppen og skuet rett ned på folkemylderete ved Maroon Lake.

4 dager senere (7/7-2001) ankommer jeg Aspen. Dette er et tettsted i Colorado høyland, invadert av rike amerikanere både sommer og vinter. Aspen er derfor intet sted for budsjett-turister. Sannsynligheten for å finne overnatting til under 100 US dollar, er tilnærmet lik null. Når mitt budsjett kun tillater 20 $, ender jeg opp med 2 alternativer, overnatting i telt eller bil. Telt har jeg ikke, så jeg ender opp i bilen.

Etter nok en natt med lite tilfredstillende søvn i bilen, våkner jeg kl. 6 med solen midt i ansiktet. Temperaturen i bilen er begynt å stige til det ubehagelige. Det er derfor på høy tid å kjøre de 10 km. opp til Maroon Lake, som er utgangspunktet for dagens klatremål Maroon Peak (4318m). Etter en 1/2 times kjøring ankommer jeg Maroon Lake. Jeg er fortsatt veldig trøtt, og ettersom ingen fotturister er å se, velger jeg å sove en ekstra time (dagens tabbe nr. 1).

Nærmere klokken åtte våkner jeg igjen, og det tar ikke lang tid å få i seg litt frokost og pakke sekken. På forhånd hadde jeg bestemt meg for sør-ryggen, som lar seg bestige uten tau og sikringsmidler, forutsatt at man holder seg til ruten. Men dette betinger at man må omgå en rekke hindringer, som både betyr lange omveier og tap av høyde. Jeg bestemmer meg for å ta en mer direkte linje langs ryggen, og pakker derfor både tau, slynger og kiler i sekken. Jeg tar også med isøks i tilfelle jeg blir fristet til å bestige en av de bratte snørennene på fremsiden av fjellet (østveggen) i stedetfor sør-ryggen. Men stegjern og hjelm lar jeg ligge igjen i bilen (dagens tabbe nr. 2).

Med en del ekstra bekledning er sekken allerede begynt å bli ganske tung. For å spare litt vekt tar jeg derfor med begrenset med mat og drikke (kun 2 bananer og 2 liter vann). Jeg antar at dette er mer enn nok ettersom jeg beregner turen til 4 timer opp og 3 timer ned i raskt tempo. Lunsjen kan jeg derfor ta vel nede igjen fra fjellet om ca 7 timer (dagens tabbe nr. 3).

Jeg begynner den relativt lange anmarsjen til foten av fjellet kl. 08.30. Dagsformen viser seg å ikke vere som normal, sannsynligvis som følge av mangelfull søvn, etter 4 sammenhengende netter i bilen for å spare penger.

A crystal lake set at the base of the famous Maroon Bell mountains in Aspen

Det tar meg over 1 time å nå østveggen. Der tar jeg meg god tid til å studere den bratte snørennen som går nesten helt til topps. Jeg vurderer snøforholdene til å vere tilfredstillende for en bestigning, til tross for at sommeren nå er godt i gang. På et par steder kan jeg se at snørennen er begynt å forsvinne, hvilket sannsynligvis vil bety vanskelig og meget utsatt klyving på grus og steinbelagte sva. Men ettersom min planlagte rute via rør-ryggen betyr 1 time til med vandring i det lange dalføret, bestemmer jeg meg for å begynne oppstigningen straks via snørennen.

Første del av oppstigningen er i bratt steinur, og går relativt greit. Deretter kommer jeg over på det store snøfeltet. Etterhvert som jeg avanserer oppover, blir snøfeltet både brattere og smalere, og jeg kommer over i det som defineres som snørennen. Dette viser seg å være en farlig bowling-alle, hvor steinene kommer i store hastigheter og uten forvarsel. Jeg føler meg derfor utrygg, spesielt for "lydløse" og retningsforandrende steiner. Uten hjelm blir jeg nødt til å være veldig årvåken, men samtidig må jeg holde blikket festet på fotarbeidet. Heldigvis er jeg oppmerksom på det som kommer av steiner, og det oppstår derfor ingen farlige situasjoner, selv om jeg må vike et par ganger.

Halveis oppe i rennen begynner jeg å få problem med fotfeste, p.g.a hard snø og is. I et slikt terreng ville de fleste både benyttet stegjern og tau, mens jeg må nøye meg med en isøks som forankring. Det blir ganske så utsatt etterhvert, og jeg innser at et fall vil være vanskelig å bremse med isøksen alene. På grunn av lite snø, vil et eventuelt fall også bety mange slag mot fjellet på begge sider av snørennen, i verste fall med dødlig utgang. Jeg bruker derfor mye tid på å sparke fotfeste, noe som resulterer i kraftanstrengende arbeid og ømme tær. Tempoet reduseres betraktelig og jeg må ta en del småpauser for å spare armer, bein og tær.

De snøfattige partiene av rennen viser seg å være vanskelige, men med litt forsiktighet kommer jeg meg trygt over de sleipe svaberga og en bratt hammer.

Snørennen har en gjennomsnitning helning på 45 grader, men mot slutten er det flere partier med over 50 grader helning. Sikkerhetsmessig er det på grensen, men likevel vurderer jeg aldri å snu. Klokken er passert 13 og snørennens siste hinder, en 2 meter høy og nesten loddrett snøskavl skal forseres. Her er det ingen rom for feilmarginer. Først hakker jeg fotfeste med isøksen, og klyver halveis opp hvilket gjør det mulig å plante isøksen dypt på toppen. Jeg heiser meg over kanten, og kommer meg endelig i trygghet. Jeg blir liggende i snøen en stund for å gjenvinne pusten og forberede meg på det siste stykket. Jeg skuer opp på himmelen, og blir svært overrasket over at den tidligere knallblå himmelen nå er forandret til et hav av svarte skyer. De siste 2 timene har jeg vært så konsentrert med å få fotfeste i snørennen at jeg knapt har rukket å se opp på himmelen. Dette varsler ille, fryktelig ille. Statistisk sett er veret den største dødsfellen i Colorados høyfjell, og hvert år omkommer mange klatrere som følge av lynnedslag. Det er derfor ingen tilfeldighet at de fleste starter fjellturene midt på natten, og dermed kan gjøre retur fra toppen før kl. 12, i god tid før det nesten dagligdagse tordenveret starter.

Mine opprinnelige planer om å være på toppen før kl.13 er allerede sterkt forkludret p.g.a forsinkelser og undervurdering av rutens lengde og vanskelighetsgrad. Med stegjern kunne jeg ha spart minst 1 time. Men nå er det ikke tid for etterklokskap. Toppen skal bestiges, uansett.

Etter en halvtime med klyving og klatring i steinur, treffer jeg på 2 andre klatrere på vei ned igjen. De har tydeligvis oppfattet versituasjonen og vi har ikke tid til å veksle mer enn et par ord. Jeg får vite at det fortsatt er minst en 1/2 time til toppen, og de fraråder meg å fortsette. Men det er ingen tid for gode råd, jeg skrur opp tempoet og det tar meg derfor ikke mer enn 15 minutt å nå toppen. Klokken er ca 14, hvilket betyr at det har tatt meg 5,5 time til topps. I løpet av et par minutter har jeg både fått tatt ett bilde og spist en banan. Det er begynt å lyne og tordne, men lyden er fortsatt 5-6 sekunder unna, dvs på betryggende avstand. Men intervallene blir kortere og kortere for hvert minutt. Jeg småløper derfor nedover den bratte steinuren og mister balansen både en og to ganger, men klarer å innhente meg i siste liten. Et benbrudd her vil være katastrofalt, uten tilfluktssted for lynnedslag.

A shaky photo from the summit of Maroon Peak

En halvtime senere tar jeg igjen de to andre. De har tydelige problem med tempoet p.g.a vanskelig terreng og mangel på krefter i den tynne luften. Det viser seg at det har tatt dem hele 8 timer å komme til topps fra teltleiren ved foten av fjellet. Fra teltleiren er det ytterligere 2 timer til parkeringsplassen, dvs et samlet tidsforbruk på 10 timer mot mine 5,5 timer. Men i motsetning til meg gikk de opp sør-ryggen, som er betydelig lengre men mindre teknisk enn østveggen.

Vi diskuterer rutevalg ned igjen. De to erfarne 4000-meter sankerne fra Boulder i Colorado, ønsker å ta samme vei ned igjen som de kom opp, dvs sør-ryggen. Jeg forteller dem at denne ryggen vil være svært utsatt mot lyn-nedslag, og prøver å overtale dem til å gjøre en rask retur i den bratte snørennen. Men til ingen nytte. De er fast bestemt på å fortsette ned sør-ryggen, men vil prøve å følge en linje under ryggen som er mer forskånet mot lynnedslag.

Jeg ønsker ikke å fortsette alene i dette uveret, og slår derfor følge med dem. Men etter en stund viser det seg at vi er kommet på avveie, og de blir svært usikre på hvor de egentlig kom opp. Jeg er allerede kjent med at ruten kan vere vanskelig å finne, og bare er delvis vardet. Men det overasker meg likevel at de ikke gjenkjenner terrenget, bare noen timer etter at de selv kom opp denne veien. Selv er jeg på ukjent grunn, og har ingen forutsetninger for å hjelpe. Vi kommer etterhvert over i svært vanskelig terreng, og møter stadig vekk på hindringer som må omgås. Det er nå mer enn en time siden jeg forlot toppen, og vi er i ferd med å kaste bort dyrbar tid på rutegjenfinning.

Lyn og torden tiltar i styrke, og vi befinner oss nå midt i skuddlinjen. Vi tar derfor beslutningen om å søke tilflukt under en hammer et godt stykke nedenfor ryggen. Den neste timen blir et inferno av lynnedslag og styrtregn. Selv er jeg godt utstyrt med klær. Colorado-klatrerne derimot er tynt kledd og har det svært ubehagelig i den stadig synkende temperaturen.

Tiden går uten at veret ser ut til å bedre seg. Vi er i ferd med å innse at sør-ryggen ikke er et alternativ lenger. Østveggen er også utelukket. Derfor har vi bare ett alternativ. Vi må fortsette ned igjen på baksiden av fjellet, som er mindre utsatt for lynnedslag. Men dette blir en fryktelig tung omvei. Først må vi ned en fjellside med mye løs stein før vi kommer ned i dalen. Deretter må vi komme oss over i det riktige dalføret ved å krysse et pass. Er vi heldige kommer vi ned igjen til den merkede stien før mørket innhenter oss.

Klokken er nærmere 22 når jeg kommer ned igjen til parkeringsplassen. Den siste timen har jeg vandret alene i stummende mørke. Kreftene er brukt opp og magen er helt tom. Men det betyr ingenting. Målet er nådd og dette er en følelse som fortrenger alt annet. Slik vil det alltid være. Det er den positive opplevelsen man sitter igjen med etter en fjelltur. Slitet og ubehaget glemmer man for, heldigvis.

Photo Album